Gamle rutiner

En av de verste tingene med å slanke seg er opplevelsen av å måtte legge om på rutiner som du ikke visste at du hadde innarbeidet. Samtidig blir man mer bevisst på hva man egentlig har bedrevet, ubevisst heller enn mot bedre viten, når det gjelder kosthold.
For eksempel - jeg spiser lunsj ca kl. 11.30 på jobb. Dette medfører at jeg som regel er ganske sulten når jeg går hjem litt på fire. Som en konsekvens har jeg pleid å gå innom et sted på veien og plukke med meg noe mat, et rundstykke, en baguett, et knekkebrød, en kaffe latte, alt ettersom. Dette har sammenfalt så fint med at jeg likevel vil ha med noe som barna kan tygge på på vei hjem fra barnehagen for å holde humøret oppe til middag.
Nå kan jeg ikke lenger gjøre dette, og jeg kjenner det som et savn. Det er nok en kombinasjon av en akutt følelse av sult når det begynner å bli noen timer siden det siste måltidet med 250 kalorier og bruddet i rutinen. Det er nesten som å slutte å røyke - det går fint å spise lite og til faste tidspunkt, men det kjennes på kroppen når tillærte forventninger ikke blir møtt.
Jeg innser at jeg er i en heldig posisjon som ikke trenger å følge denne dietten mer enn i 10 dager. Så langt har jeg gått ned 3 kilo, og det føles flott, men jeg teller også ned dagene til operasjonen. Bruddene i rutinen må jeg nok lære meg å leve med, men jeg tror det blir enklere hvis jeg ikke lenger er så kjempesulten. Jeg får heller lage meg noen nye, hyggelige rutiner.

Sweet!

Man skal jo egentlig bare veie seg en gang i uka når man driver med slanking, har jeg lært av Grete Roede. Men - jeg kunne ikke dy meg i morges, og gikk på vekta. 2 kilo ned. Det var effektivt! Dessverre gikk det på bekostning av dagsformen i går, var innhul i magen da jeg gikk til sengs, ble observert og beskrevet som "likblek" av min mann, og hadde både hodepine og var svimmel mesteparten av dagen.
I dag har det heldigvis gått bedre, jeg innså etter gårsdagen at jeg fortsatt må drikke kaffe om morgenen, selv om jeg nå må velge den ikke så gode americanoen med espresso og kokende vann fremfor caffe latten jeg er så glad i. Traktekaffen på jobben holder jeg meg imidlertid langt unna, og så langt virker det som kaffetiltaket har hjulpet betraktelig på dagsformen. Men - 2 kilo ned. Og jeg skal bare gå på slankekur som dette til torsdag i neste uke. Da er det under kniven, og da vil jeg forhåpentligvis slutte å være så sulten etter hvert måltid.

Ikke egentlig så tung

Man kan jo diskutere hva det vil si å være overvektig. Etter å ha begynt å fortelle folk om hva jeg nå har satt i gang med, er jeg overrasket over noen av reaksjonene. De aller fleste er positive, gir meg en klapp på skulderen, og bekrefter at jeg vet hva som er best for meg. Og så er det de som synes dette er litt vel drastisk. "Kan det egentlig være nødvendig?" Eller de som mener jeg burde klare å slanke meg på egenhånd. Kanskje trene litt mer. Det vil helt sikkert hjelpe. Ja da. JA DA! Og så må vi ikke glemme de som påpeker at jeg ikke burde gi etter for slanketyranniet. Nei da!

Det er snart to år siden ideen om å ta en slankeoperasjon ble plantet i hodet mitt. Da det ble foreslått lo jeg litt. Tuller du? Og så ble jeg lei meg. Fordi plutselig var nederlaget mitt et faktum. Andre så det også - jeg var i ferd med å bli tjukk. Og jeg kunne ikke lenger skjule det. På det tidspunktet veide jeg nesten 20 kg mindre enn jeg gjør i dag.

Det var først da jeg skjønte at grunnen til at det gjør vondt i føttene mine når jeg reiser meg er fordi jeg er tjukk at jeg begynte å lure på om det kanskje kunne være en ide. Så begynte jeg å merke at jeg ble så tungpustet når jeg ble bedt om å legge meg ned i sengen til en av gutta boys for å synge. Mye vanskeligere å synge når man ligger enn når man står eller sitter. Og så - til slutt, den enkle, men likevel så vonde opplevelsen - jeg lente meg frem over vår innebygde induksjonstopp for å hente noe som hang på veggen bak, og tror du ikke jeg klarte å skru av komfyren fordi magen min la seg oppå. Det vil si, den hang så langt ned at den ikke kunne unngå å treffe av/på knappen. Skammen var komplett.

I dag begynner jeg...

Ikke å blogge, som man kanskje skulle tro jeg ville hatt et innlegg om. Nei, jeg begynner på slankereisen min. Vekta viste i morges 112,2 kg. Jeg spiste to tynne grove skiver med litt cottage cheese, kanel og tynne epleskiver til frokost. Dette er første dag på dietten. Og den varer heldigvis bare i 10 dager. Så skal jeg operere meg. Gastrisk bypass. Det føles som et massivt nederlag. Jeg er jo karrierekvinne, tvillingmamma, husmor, kone. Jeg klarer alt. Unntatt å styre min egen vekt. Så nå ha jeg valgt et drastisk alternativ. Og jeg er superspent. Og tenkte at dette var en reise som kunne være interessant å dele med andre. Så velkommen! Til min skam, mitt nederlag, og forhåpentligvis min redning.