En av de verste tingene med å slanke seg er opplevelsen av å måtte legge om på rutiner som du ikke visste at du hadde innarbeidet. Samtidig blir man mer bevisst på hva man egentlig har bedrevet, ubevisst heller enn mot bedre viten, når det gjelder kosthold.
For eksempel - jeg spiser lunsj ca kl. 11.30 på jobb. Dette medfører at jeg som regel er ganske sulten når jeg går hjem litt på fire. Som en konsekvens har jeg pleid å gå innom et sted på veien og plukke med meg noe mat, et rundstykke, en baguett, et knekkebrød, en kaffe latte, alt ettersom. Dette har sammenfalt så fint med at jeg likevel vil ha med noe som barna kan tygge på på vei hjem fra barnehagen for å holde humøret oppe til middag.
Nå kan jeg ikke lenger gjøre dette, og jeg kjenner det som et savn. Det er nok en kombinasjon av en akutt følelse av sult når det begynner å bli noen timer siden det siste måltidet med 250 kalorier og bruddet i rutinen. Det er nesten som å slutte å røyke - det går fint å spise lite og til faste tidspunkt, men det kjennes på kroppen når tillærte forventninger ikke blir møtt.
Jeg innser at jeg er i en heldig posisjon som ikke trenger å følge denne dietten mer enn i 10 dager. Så langt har jeg gått ned 3 kilo, og det føles flott, men jeg teller også ned dagene til operasjonen. Bruddene i rutinen må jeg nok lære meg å leve med, men jeg tror det blir enklere hvis jeg ikke lenger er så kjempesulten. Jeg får heller lage meg noen nye, hyggelige rutiner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar