Man kan jo diskutere hva det vil si å være overvektig. Etter å ha begynt å fortelle folk om hva jeg nå har satt i gang med, er jeg overrasket over noen av reaksjonene. De aller fleste er positive, gir meg en klapp på skulderen, og bekrefter at jeg vet hva som er best for meg. Og så er det de som synes dette er litt vel drastisk. "Kan det egentlig være nødvendig?" Eller de som mener jeg burde klare å slanke meg på egenhånd. Kanskje trene litt mer. Det vil helt sikkert hjelpe. Ja da. JA DA! Og så må vi ikke glemme de som påpeker at jeg ikke burde gi etter for slanketyranniet. Nei da!
Det er snart to år siden ideen om å ta en slankeoperasjon ble plantet i hodet mitt. Da det ble foreslått lo jeg litt. Tuller du? Og så ble jeg lei meg. Fordi plutselig var nederlaget mitt et faktum. Andre så det også - jeg var i ferd med å bli tjukk. Og jeg kunne ikke lenger skjule det. På det tidspunktet veide jeg nesten 20 kg mindre enn jeg gjør i dag.
Det var først da jeg skjønte at grunnen til at det gjør vondt i føttene mine når jeg reiser meg er fordi jeg er tjukk at jeg begynte å lure på om det kanskje kunne være en ide. Så begynte jeg å merke at jeg ble så tungpustet når jeg ble bedt om å legge meg ned i sengen til en av gutta boys for å synge. Mye vanskeligere å synge når man ligger enn når man står eller sitter. Og så - til slutt, den enkle, men likevel så vonde opplevelsen - jeg lente meg frem over vår innebygde induksjonstopp for å hente noe som hang på veggen bak, og tror du ikke jeg klarte å skru av komfyren fordi magen min la seg oppå. Det vil si, den hang så langt ned at den ikke kunne unngå å treffe av/på knappen. Skammen var komplett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar